Denise Samson Det var en gang, midt i vinterbyen Oslo, at halsen Oslovarmer´n våknet en iskald morgen og kjente at den var… tja, litt ensom. Den gjorde jo en fantastisk jobb med å holde folk varme, men selv en superstjerne av en hals kan trenge noen å dele hverdagen med.
En kveld, mens nordlyset danset lavt over byen (slik det bare gjør i eventyr), hørte Oslovarmer´n tre små stemmer i garnkurven.
Den første pep «Hei der!» og ut rullet Lua, rund og modig, klar til å møte vinterkulda med den deilige, tykke flettekanten nederst og en frekk liten felling på toppen.
«Ikke glem meg!» sa en litt mer elegant stemme. Det var Pannebåndet, lett og smidig med den samme flettekanten, perfekt for alle som ville holde hodet varmt uten å forstyrre sveisen.
«Hva med oss da?», ropte til myke små. Fram kom Tøflene, lune som peisvarmere og med en egen evne til å få folk til å smile når de trasket rundt innendørs. Selv de hadde den flotte fletten på oversiden av foten.
Oslovarmer´n ble helt varm i maskene. Endelig hadde den fått en liten vintergjeng rundt seg. Nå kunne de begynne reisen sammen gjennom hjem, hytter og byliv for å varme hoder, ører, halser og frosne tær rundt om i hele landet.
Uansett hvor de dukket opp, om det så var ute eller under juletreet, så føltes vinteren litt mildere, humøret litt bedre og folk litt varmere – både utenpå og inni.
Og snipp, snapp, snute – nei, forresten, noen eventyr slutter aldri. De bare flytter inn i hverdagen. For brått kan det jo hende at et par votter plutselig får lyst til å følge med gjengen på ferden over det ganske land. Den som strikker får se…
Du finner oppskriften på lua her og på pannebåndet her og på tøflene her 🙂